North Weald Wing

 
Foran krigsutbruddet i 1940 stod Hærens og Marinens Flyvåpen midt oppe i en gjennomgripende fornyelse av sitt trenings og kampmateriell. De oppsatte planer forutsatte også betydelige utvidelser av personell og materielloppsetninger. Ved krigsutbruddet 9. april hadde Hærens flyvåpen i lengre tid vært inne til nøytralitetsvakt og der befant seg alt i alt formasjoner på fem forskjellige flyplasser, fordelt på henholdsvis Kjeller, Fornebu, Sola, Værnes og Bardufoss. Marinens flyvåpen hadde fra tidlig høsten 1939 drevet patruljeflygning på kysten for å rapportere og forhindre brudd på vår nøytralitet. Disse flyene hadde operert fra stasjoner ved Horten, Arendal, Kristiansand, Sola, Bergen, Andøy, Skattøra og Vadsø. De første flyene som fikk kontakt med fienden var jagervingen på Fornebu. Været var disig og delvis overskyet denne april morgenen. Våre fly hadde derfor vanskelig for å finne de fiendtlige formasjoner og det var vel bare få av våre jagere som kom fienden på skuddhold. De viktigste flyplasser og sjøflyhavner ble fort besatt av tyske flybårne tropper. Men de fly vi enda hadde i behold, fortsatte den ulike kampen, inntil all motstand i Norge foreløpig måtte oppgis. Noen få av våre sjøfly ble fløyet over til Storbritannia, hvor en håndfull menn fra de to flyvåpnene møttes og hvor grunnlaget for oppbyggingen av det luftforsvar vi har i dag ble lagt. Etter at forhandlinger var drevet med franske myndigheter i Paris og planene om å bygge en treningsleir i Frankrike måtte oppgis ved Frankrikes fall, ble det besluttet å legge treningsleiren i Canada. En brennende beslutning om å fortsette kampen hadde overvunnet de største vaskeligheter.

Generalmajor Riiser-Larsen og Oberst Motzfeldt som var reist over til Canada, bestemte seg for å legge treningsleiren i Toronto, hvor en ble overlatt en kombinert land og sjøflystasjon. I slutten av juli var planene ferdige og i de første dager i august ankom Bergenske dampskipselskaps ”Lyra” og ”Iris” med 120 mann fra England. Dette var begynnelsen på det som senere skulle bli kjent som Little Norway.  Fra nå av fant hundrede av unge nordmenn veien til lille Norge og  rekrutter meldte seg fra alle kanter av verden. Der kom hvalfangere, sjøfolk, forretningsfolk, ja fra alle yrker strømmet folk til. Den 11. november 1940 ble leiren innviet. Den hadde da plass til 700 offiserer og menige, deretter begynte innrykket av ungdom som hadde flyktet ut fra Norge enten over Nordsjøen eller over til Sverige, hvorfra noen tok veien jorden rundt. Med flygere og mekanikere hjemmefra startet treningsleiren utdannelsen av personell i alle de grener som betinger oppbygningen av et moderne luftforsvar. Arbeidet gikk hurtig fra hånden, og allerede tidlig i september kunne en starte flytreningen. Den 21. juli 1941 ble den første norske jageravdeling 331 (N)  skvadron oppsatt i Catterick i Scottland. En måned senere flyttet den til Castletown og ble satt inn i aktiv krigstjeneste 22. september, etter at den noen dager i forveien var flyttet til Skaebrae på Orknøyene. En sveit opererte en tid fra Sumburg, Shetland og en sveit opererte i en periode fra Dyce, like utenfor Aberdeen. Vår neste jageravdeling, 332 (N) skvadron, kom til Catterick 17. januar 1942 og ble satt inn i aktiv krigsinnsats i slutten av april. Tjenesten bestod denne første tiden i konvoieskorte, rekognoseringstjeneste og beskyttelse mot eventuelle tyske flyangrep. I denne perioden nordpå kom våre flygere aldri i kamp med fiendtlige fly, bare noen få ganger så en i det fjerne tyske oppklaringsfly, som trolig kom over fra Sola eller Herdla. 3. mai 1942 flyttet de to norske jageravdelingene til North Weald Epping like utenfor London. Avdelingenes oppgave var 1) å beskytte Syd-England mot tyske dagbombeangrep. 2) konvoieskorte i kanalen. 3) beskyttelse av allierte bombefly som angrep fiendtlige mål på Kontinentet og 4) angrep mot mål i tysk okkupert område. Det ble en travel og lærerik tid. Bare få dager etter flyttingen fikk de sine første luftseire. Den første større luftseier vant 331 Skvadronen 19. juni, da skjøt de ned 3 tyske FW 190, muligens skjøt de ned en og skadet 3, ved siden av at de på samme tokt senket 1 tysk forpostbåt og alvorlig skadet 1 minesveiper. Denne seier foranlediget da også gratulasjoner fra sjefen for den gruppe de tilhørte. I tiden fremover skjøt avdelingene ned flere tyske fly. Den 19. august oppnådde de sin største luft seier, da de under Dieppe- raidet skjøt ned 15 fly, muligens skjøt ned 5 og skadet 14 med tap av bare 2 mann. De engelske aviser berømmet de norske flygere i lange artikler med tommehøye overskrifter og en rekke gratulasjonstelegrammer og brev blev sendt til avdelingenes sjefer.

1943 ble et ærerikt år for begge jageravdelingene. 331 skvadron hadde det høyest antall nedskutte tyske fly av alle de allierte jager avdelingene som opererte på vestfronten, samtidig som den hadde minst tap og færrest antall skadede fly. Den andre jageravdelingen kom ikke langt etter. Våre flygere lå i teten blant verdens beste kampflygere. 1. november 1943 ble avdelingene knyttet til 2. Tactical Air Force og opererte fra nå av som norsk ving, 132 (N) wing. Denne besto av fire skvadroner, hvorav to var norske. Fra å være en stasjonær avdeling ble dens løsen nå bevegelighet. Alt materiellet på bakken måtte kunne flyttes på noen få timers varsel for å kunne sette i gang betjeningen av flyene på en ny flyplass nærmere fronten, ettersom framrykkingen gikk videre. At det under disse forhold ble stillt de aller største krav til transportavdelingen sier seg selv. En norsk kaptein var leder for denne og alt unntatt flyene og flygerne skulle fraktes på biler. Ingen som vet hva der skal til av personell og materiell på bakken bare for å holde et fly i luften kan forestille seg hva det vil si å transportere flere skvadroner. 15-1600 mann skal flyttes med alt utstyr og om lag 400 større og mindre biler ble brukt til dette formålet. En kjempekaravane som måtte igjennom uten uhell. 1. april 1944 flyttet vingen til Bognor, Sussex, tjenesten besto i bombereskorte og bombing av mål på bakken. Flyene var blitt utstyrt med 250 kg bomber og målene var broer, transportlektere, tog, tyske bilkonvoier osv.22. juni flyttet avdelingen igjen, denne gang til Tangmere. 6 august skiftet avdelingen igjen stasjon denne gang til Funtingdon. Og så 20.august kom endelig dagen alle hadde lengtet etter. Avdelingene flytter igjen, denne gang over Kanalen til Frankrike. Stasjonens kjenningsnummer var B-16 og den lå like ved Caen. Stemningen var nå stor, bakkemannskapene hadde følelsen av at de fikk ”være med”. De var på hjemveien, selv om det var å gå en omvei. ”Vi ligger ikke på riktig kurs, men vi nærmer oss likevel Norge” som en av dem sa. Det ble en travel tid månedene framover, flygerne kunne være i luften opp til 4 ganger om dagen. Det betydde en fabelaktig innsats av bakkemannskapene. Flyene skulle grundig gjennomgåes mellom hvert tokt, bensin og ammunisjon fylles, bomber opphenges, radio og annet utstyr etterses. Det var å henge i dagen lang og ofte måtte natten taes til hjelp. Ettersom de tyske armeer ”seierrikt” trakk seg tilbake nordover gjennom Frankrike, inn i Belgia og videre gjennom Holland, fulgte den norske jagervingen etter. Det gjaldt å ligge så nær frontlinjen som mulig. I slutten av april 1945 kom så ordren om at vingen skulle tilbake til England. Det kunne bare bety en ting, at flygerne skulle settes inn på andre fronter, og det kunne igjen bety at nå skulle turen gå tilbake til Norge. Før de kom så langt, var imidlertid krigen slutt. I midten av mai ble 132 ving, med fly og sjøtransport overført til Norge. Flyene landet på Gardemoen. Vingen kom inn til Kristiansand S. og ble stasjonert på Kjevik.
Vi var hjemme igjen!
Resultater oppnådd av norske jagerflygere under krigen.
252 fiendtlige fly nedskutt, 42 fiendtlige fly muligens nedskutt,143 fiendtlige fly skadet= 437. 2 tyske u-båter sannsynligvis senket, 1 ubåt skadet og 7 ubåter angrepet med godt resultat. Den mest hektiske måned hadde en av våre jagerskvadroner i juni 1944 (invasjonsmåneden). Der ble til sammen fløyet 1188 timer fordelt på 652 tokt. Regner en 12 fly i en skvadron, blir gjennomsnittet pr dag om lag 2 tokt pr flyger. Det kan være verd å nevne at i perioden 1. januar til første september 1943 fløy en av våre jagerskvadroner 4500 timer (utenom treningsflygning) med bare 6 uhell.

DEKORASJONER: I alt er norsk flygepersonell tildelt 528 norske dekorasjoner, 170 britiske dekorasjoner og 7 amerikanske dekorasjoner, til sammen 705 utmerkelser. La så bildene på disse sidene vise virksomheten ved en jagerving på den tiden. De kan fortelle bedre enn ord om livet på en stasjon, som det arter seg i arbeid og fritid. De norske jageravdelinger gjorde en innsats som vi alle kan være stolte av og som vil huskes av våre allierte. De kjempet for et fritt Norge. La nå friheten stimulere til kamp for landets velstand og folkets lykke.

Kilde: Magasinet "Med Norske Flygere på kontinentet" Til støtte for falne flygeres etterlatte 1947.